| |
Jeg har hatt diabetes i over 20 år. Etter at jeg gikk over til
insulinpumpe ble dagliglivet mye enklere. Internet har vært til stor hjelp for meg.
Fra sprøyter til pumpe
- min historie fortalt på en lettfattelig måte
"Har du husket på sprøyta di Erik". Det var mora mi som var bekymret. Året
var 1977, jeg hadde fått diagnosen "sukkersyke" og var akkurat kommet meg ut av
sykehuset. Familien min gjorde det de kunne for at jeg skulle trives i min nye situasjon..
Det ble nok et større sjokk for moren og faren min enn det ble for meg da det
plutseligviste seg at jeg hadde sukker i urinen. Jeg følte meg ikke særlig syk, men det
ble endel omstillinger for meg. I den første tiden tok jeg heldigvis ikke mere enn en
sprøyte om dagen. Blodsukkeret mitt ble målt en gang hver tredje måned så det var ikke
lett å vite hvor godt regulert jeg egentlig var. En dag fortalte legen meg at de hadde
startet med noe nytt nemlig Hba1. Den første prøven viste 11% og det var ikke så ille
som legen hadde fryktet. På denne tiden hadde jeg øket til tre sprøyter daglig og jeg
blandet langsom og hurtigvirkende insulin i sprøytene. Legen min mente jeg burde begynne
å måle blodsukkeret mitt selv ved å stikke meg selv i fingrene. Jeg husker at jeg
våknet med mareritt om blodige og såre fingre. På prøvetakningslabben på sykehuset
stakk de alltid hardt og brutalt midt på fingertuppen og det skremte en pysete gitarist
som meg. Det som reddet meg var en sykesøster som viste meg hvordan jeg skulle stikke.
"Ikke midt på fingertuppen, men på siden", sa hun.
Etter vært gikk Hba1c verdien, som de etterhvert ble hetende, langsomt nedover. Men
antall følinger øket tilsvarende. Sommeren 1986 ble den siste med sprøyter. Den siste
uken som jeg brukte sprøyter med langsomtvirkende insulin to ganger om dagen hadde jeg
ikke mindre enn tre insulinsjokk og en natt hadde jeg slike kramper at det tok et år før
jeg var bra i ryggen igjen. I denne perioden hadde jeg en Hba1c på 5.6%. Men flere
insulinsjokk ble det ikke for da jeg gikk over til insulinpenn fikk jeg ingen flere slike
uhyggelige opplevelser.
Med insulinpenn ble det endel mere stikking, men jeg fikk det bedre og det var lettvint og
raskt å sette insulin med penn. Etter som årene gikk ble det mer og mer belastning for
huden med alle disse injeksjonene. Det verste var at det ble vondere og vondere å stikke.
Med ca. 1700 stikk i året hadde jeg selvfølgelig ingen sprøyteskrekk, men det gjorde
vondt å stikke. Spesielt gjorde det vondt i magen. Ikke med en gang, men noen sekunder
etter injeksjonen begynte det ofte å svi så ille at jeg ofte måtte sette meg ned. Etter
noen sekunder var smertene helt borte igjen. Da jeg senere traff en kirurg fortalte han
meg at dette ikke var så uvanlig. "Huden blir ofte overfølsom ved langvarig
belastning", sa han.
Etter at jeg fikk internet hjemme fant jeg bilder og informasjon om insulinpumper. Jeg
spurte på sykehuset, men de sa at ofte så blir man ikke noe særlig bedre regulert,
dessuten sluttet mange å bruke pumpene etter en stund. Jeg gikk og vurderte dette noen
måneder. Var insulinpumpe noe for meg? Var jeg villig til å lenke meg til et apparat som
jeg til og med måtte være koblet til om natten? Jeg var usikker. Som de fleste
diabetikere var også jeg litt konservativ. Det var ikke lett å bestemme seg for noe
nytt. Men jeg begynte å bli lei alle disse stikkene. Til og med når jeg var dødstrøtt
og ville bare hoppe i senga, måtte jeg først ta sprøyte. Og morgenen etter sprøyte
igjen. Spiste jeg mer frokost enn antatt skulle jeg egentlig ta enda en injeksjon. Dette
ble mer og mer håpløst. Skulle jeg reise noe sted måtte diverse penner være med. Var
jeg på restaurant f.eks. måtte jeg ta insulin i smug eller gå ut på et eller annet
toalett. Nei, jeg var lei. Jeg var møkka lei sprøter og penner. Jeg måtte prøve pumpe.
Selv om det skulle vise seg at det ikke var noe for meg, så måtte jeg nå gjøre et
forsøk.
Jeg måtte vente noen måneder før jeg kunne få insulinpumpen. De måtte finne en dag
som passet sa de og de ville helst ha med flere samtidig. Denne tiden var ulidelig lang.
Hver injeksjon var en plage. Jeg ville ha pumpen snart. Jeg sluttet med å stikke i magen.
Jeg ville ha minst mulig belastning i magen før jeg fikk
insulinpumpen. Endelig kom dagen og jeg fikk min Disetronic pumpe. Selgeren var selv
diabetiker og ga meg en grundig innføring i pumpebruken. Da jeg gikk ut av sykehuset
hadde jeg en god følelse. Jeg forsto med en gang at dette var noe for meg. Jeg var
tilkoblet en "kunstig bukspyttkjertel" og nå var det bare å få regulert
apparatet slik at det doserte riktig. Vi hadde justert pumpa etter en tabell, men jeg
måtte regne med gjøre noen justeringer av basaldosen selv.
Det jeg var mest spent på var hvordan jeg skulle sove med pumpa. Jeg fikk dratt fram en
pysjamas med lomme i, og oppi lomma la jeg pumpa. Jeg sovnet og det forbauset meg at det
ikke var ubehagelig å ligge på magen. Etter noen dager var jeg skikkelig vant til å
sove med pumpa og det jeg reflekterte ikke lenger over at
pumpa var med i senga. Men det var uvant de første dagene å ha pumpa i lomma. Skulle jeg
skifte bukser hadde jeg ingen steder å legge pumpa og var jeg på do var det veldig
tungvint med både pumpa og slangen.
Men så fikk jeg en ide, en glimrende ide. Jeg tok en barnesokk, klipte den i to og la
pumpa oppi. Denne festet jeg med en sikkerhetsnål og monterte sokken med pumpa inni på
innsiden av trusa. Dermed kunne jeg skifte bukser som jeg ville og knappene var
tilgjengelig fra innsiden av bukselommene. Toalettbesøk var heller
ikke noe problem lenger, og best av alt pumpa lå i ro i trusa når jeg beveget meg. Jeg
hadde funnet den lille detaljen som gjorde insulinpumpen til det ideelle hjelpemiddel for
meg. Og blodprøvene ble bedre. Hba1c ble forbedret og risikoen for nattlige følinger var
borte.
Jeg har nå brukt pumpe i nesten et år (1997). Saken er klar. Jeg går aldri tilbake til
mangeinjeksjoner mer. Jeg er blitt pumpebruker og det er ingen vei tilbake. Jeg har begynt
et nytt liv. Nå stikker jeg fra 50/100 ganger i året, istedenfor de tidligere 1700
stikkene i året.
Les mer om hvordan det går videre i mine
erfaringer
N.B.
Alt beskrevet på disse web-sidene er kun stoff som enten er skrevet ut
ifra personlige erfaringer
eller stoff som er hentet annet sted på nettet. Dette er ikke noen offisiell side og
ingenting av dette
må prøves eller gjøres uten at ens egen lege blir konferert.
|
|