Min historie






 

 

Home
Up

 

 

Jeg har hatt diabetes i over 20 år. Etter at jeg gikk over til insulinpumpe ble dagliglivet mye enklere. Internet har vært til stor hjelp for meg.


Fra sprøyter til pumpe
- min historie fortalt på en lettfattelig måte


"Har du husket på sprøyta di Erik". Det var mora mi som var bekymret. Året var 1977, jeg hadde fått diagnosen "sukkersyke" og var akkurat kommet meg ut av sykehuset. Familien min gjorde det de kunne for at jeg skulle trives i min nye situasjon.. Det ble nok et større sjokk for moren og faren min enn det ble for meg da det plutseligviste seg at jeg hadde sukker i urinen. Jeg følte meg ikke særlig syk, men det ble endel omstillinger for meg. I den første tiden tok jeg heldigvis ikke mere enn en sprøyte om dagen. Blodsukkeret mitt ble målt en gang hver tredje måned så det var ikke lett å vite hvor godt regulert jeg egentlig var. En dag fortalte legen meg at de hadde startet med noe nytt nemlig Hba1. Den første prøven viste 11% og det var ikke så ille som legen hadde fryktet. På denne tiden hadde jeg øket til tre sprøyter daglig og jeg blandet langsom og hurtigvirkende insulin i sprøytene. Legen min mente jeg burde begynne å måle blodsukkeret mitt selv ved å stikke meg selv i fingrene. Jeg husker at jeg våknet med mareritt om blodige og såre fingre. På prøvetakningslabben på sykehuset stakk de alltid hardt og brutalt midt på fingertuppen og det skremte en pysete gitarist som meg. Det som reddet meg var en sykesøster som viste meg hvordan jeg skulle stikke. "Ikke midt på fingertuppen, men på siden", sa hun.

Etter vært gikk Hba1c verdien, som de etterhvert ble hetende, langsomt nedover. Men antall følinger øket tilsvarende. Sommeren 1986 ble den siste med sprøyter. Den siste uken som jeg brukte sprøyter med langsomtvirkende insulin to ganger om dagen hadde jeg ikke mindre enn tre insulinsjokk og en natt hadde jeg slike kramper at det tok et år før jeg var bra i ryggen igjen. I denne perioden hadde jeg en Hba1c på 5.6%. Men flere insulinsjokk ble det ikke for da jeg gikk over til insulinpenn fikk jeg ingen flere slike uhyggelige opplevelser. 


Med insulinpenn ble det endel mere stikking, men jeg fikk det bedre og det var lettvint og raskt å sette insulin med penn. Etter som årene gikk ble det mer og mer belastning for huden med alle disse injeksjonene. Det verste var at det ble vondere og vondere å stikke. Med ca. 1700 stikk i året hadde jeg selvfølgelig ingen sprøyteskrekk, men det gjorde vondt å stikke. Spesielt gjorde det vondt i magen. Ikke med en gang, men noen sekunder etter injeksjonen begynte det ofte å svi så ille at jeg ofte måtte sette meg ned. Etter noen sekunder var smertene helt borte igjen. Da jeg senere traff en kirurg fortalte han meg at dette ikke var så uvanlig. "Huden blir ofte overfølsom ved langvarig belastning", sa han.

Etter at jeg fikk internet hjemme fant jeg bilder og informasjon om insulinpumper. Jeg spurte på sykehuset, men de sa at ofte så blir man ikke noe særlig bedre regulert, dessuten sluttet mange å bruke pumpene etter en stund. Jeg gikk og vurderte dette noen måneder. Var insulinpumpe noe for meg? Var jeg villig til å lenke meg til et apparat som jeg til og med måtte være koblet til om natten?  Jeg var usikker. Som de fleste diabetikere var også jeg litt konservativ. Det var ikke lett å bestemme seg for noe nytt. Men jeg begynte å bli lei alle disse stikkene. Til og med når jeg var dødstrøtt og ville bare hoppe i senga, måtte jeg først ta sprøyte. Og morgenen etter sprøyte igjen. Spiste jeg mer frokost enn antatt skulle jeg egentlig ta enda en injeksjon. Dette ble mer og mer håpløst. Skulle jeg reise noe sted måtte diverse penner være med. Var jeg på restaurant f.eks. måtte jeg ta insulin i smug eller gå ut på et eller annet toalett. Nei, jeg var lei. Jeg var møkka lei sprøter og penner. Jeg måtte prøve pumpe. Selv om det skulle vise seg at det ikke var noe for meg, så måtte jeg nå gjøre et forsøk.

Jeg måtte vente noen måneder før jeg kunne få insulinpumpen. De måtte finne en dag som passet sa de og de ville helst ha med flere samtidig. Denne tiden var ulidelig lang. Hver injeksjon var en plage. Jeg ville ha pumpen snart. Jeg sluttet med å stikke i magen. Jeg ville ha minst mulig belastning i magen før jeg fikk
insulinpumpen. Endelig kom dagen og jeg fikk min Disetronic pumpe. Selgeren var selv diabetiker og ga meg en grundig innføring i pumpebruken. Da jeg gikk ut av sykehuset hadde jeg en god følelse. Jeg forsto med en gang at dette var noe for meg. Jeg var tilkoblet en "kunstig bukspyttkjertel" og nå var det bare å få regulert apparatet slik at det doserte riktig. Vi hadde justert pumpa etter en tabell, men jeg måtte regne med gjøre noen justeringer av basaldosen selv.

Det jeg var mest spent på var hvordan jeg skulle sove med pumpa. Jeg fikk dratt fram en pysjamas med lomme i, og oppi lomma la jeg pumpa. Jeg sovnet og det forbauset meg at det ikke var ubehagelig å ligge på magen. Etter noen dager var jeg skikkelig vant til å sove med pumpa og det jeg reflekterte ikke lenger over at
pumpa var med i senga. Men det var uvant de første dagene å ha pumpa i lomma. Skulle jeg skifte bukser hadde jeg ingen steder å legge pumpa og var jeg på do var det veldig tungvint med både pumpa og slangen.

Men så fikk jeg en ide, en glimrende ide. Jeg tok en barnesokk, klipte den i to og la pumpa oppi. Denne festet jeg med en sikkerhetsnål og monterte sokken med pumpa inni på innsiden av trusa. Dermed kunne jeg skifte bukser som jeg ville og knappene var tilgjengelig fra innsiden av bukselommene. Toalettbesøk var heller
ikke noe problem lenger, og best av alt pumpa lå i ro i trusa når jeg beveget meg. Jeg hadde funnet den lille detaljen som gjorde insulinpumpen til det ideelle hjelpemiddel for meg. Og blodprøvene ble bedre. Hba1c ble forbedret og risikoen for nattlige følinger var borte.

Jeg har nå brukt pumpe i nesten et år (1997). Saken er klar. Jeg går aldri tilbake til mangeinjeksjoner mer. Jeg er blitt pumpebruker og det er ingen vei tilbake. Jeg har begynt et nytt liv. Nå stikker jeg fra 50/100 ganger i året, istedenfor de tidligere 1700 stikkene i året.

Les mer om hvordan det går videre i  mine erfaringer

 

N.B.

Alt beskrevet på disse web-sidene er kun stoff som enten er skrevet ut ifra personlige erfaringer
eller stoff som er hentet annet sted på nettet. Dette er ikke noen offisiell side og ingenting av dette
må prøves eller gjøres uten at ens egen lege blir konferert.

 

 
 

 

 



Websidene ble sist oppdatert den 25/03/09.
Ansvarlig for webdesign og innhold Erik Wold. Kontakt meg på e-mail: ew@ew.nu

Hvordan blir jeg en kristen?     www.eyewitness.no