Gammeldags vekkelse i Menigheten Drammen
 Det
har ikke gått mange sekunder ut i sangen før broder Arne reiser seg i
åndens kraft og danser rundt mens han klapper i hendene.
”Før var jeg bundet, ja, jeg var helt stiv” sier Arne da jeg snakker med
ham like etter møtet.
”Nå reiser jeg meg som et vitnesbyrd for makter og myndigheter.”
Det er et voldsomt liv i salen og alle synger med.
Jerusalem, med perleporter klare.
Det svinger virkelig godt. Inntrykkene er mange og det er tydelig at
ingen holder følelsene tilbake i Menigheten Drammen.
Det mest utrolige er den eldre gitaristen som spiller elgitar i det
lille koret. Hans høyre hånd går som en hjulvisp mens den venstre
vandrer opp og ned gripebrettet på gitaren. Etter selv å ha spilt gitar
i mange år blir jeg nå bare sittende å måpe.
 Med
et ubeskrivelig utseende og et blikk som lyser av energi tryller han
fram toner som jeg ikke har hørt siden jeg var på mitt første og eneste
Åge-møte i 1978.
Damene i koret synger av full hals mens de rekker hendene i været i
lovsang til Jesus.
”Jeg ble frelst i mars, men er nå døpt i både vann og ånd”, sier en
yngre mann mens han pent spør om han kan synge en sang.
”Før spilte jeg piggtråd musikk i et Heavy Metal band, men nå har jeg
laget en sang om Jesus”.
Den nyfrelste broderen synger sin sang mens forsamlingen lytter til den
selvkomponerte teksten.
”Herlig” roper Bjørn Larsen og muntrer opp de nye på veien.
”Vi har en til her, Robert, kom fram” sier Bjørn.
Robert er en ung gutt som nettopp har kommet med i møtene. Han forteller
meg at han er lutheraner. og har lest mye teologi. Men nå er det helt
nye toner fra Robert. Det bare to måneder siden han kom til menigheten.
Han er nettopp blitt døpt og er nå på alle møter. Robert forteller at
han syns det er synd at det ikke er møte igjen før på onsdag. Han er
helt hektet på disse møtene. Bjørn drar i trekkspillet og synger av full
hals.
Skriftenes Jesus kom inn i mitt hjerte. Skriftenes Jesus i ordet
befalte. La deg begrave med rikelig vann. Begraves i dråper det går ikke
an.
Det er denne åpenheten og dette storsinnet som vi er mest imponert over.
Her er man ikke ute etter å finne feil. De nyfrelste blir nærmest båret
fram av godhet og kjærlighet. Men det er ikke bare de nyfrelste som blir
godt tatt imot. Vi fra Fredrikstad får utallige klemmer fra både brødre
og søstere.
Bjørn og Arne forteller at de startet møtene sommeren 1987. Vi var på
Vekkelsessenteret i Fredrikstad. Dere hadde møter på speiderhuset der og
vi ble så inspirert at vi startet opp med møter i Drammen. Det var nok
ikke så mange som så noen framtid i disse møtene med disse gamle Maran
Ata vennene i den første tiden. Men Gud ville det tydeligvis annerledes.
Nå kommer ungdommer også til møtene.
Jeg legger merke til en ung jente nede i salen. Hun smiler fra øre til
øre. Det er tydelig at hun er med på noe ekstraordinært. Alle som er i
lokalet føler det samme. Disse møtene på Steinberg er noe helt utenom
det vanlige. For noen dager siden hadde jeg pratet med en evangelist fra
en annen sammenheng. Han fortalte meg at han reiser til Drammen for å få
inspirasjon og oppmuntring. Noen kjører over 10 mil hver vei opp til tre
ganger i uka for å oppleve disse møtene. I dag er det 60-70 mennesker i
salen. Noen har kommet helt fra Sørlandet denne kvelden.
En middelaldrende dame er rørt til tårer. Hun har kreft og ingen regnet
for et år siden at hun fortsatt skulle være med i møtene. Selv er hun
mest opptatt av familien sin. De er enda ikke frelst, men de har nå
kommet på møtene, eller var det bursdagen hennes de hadde vært på? Man
skiller visst ikke på bursdager og møter i Drammen. Det er full fest i
lokalet uansett.
Han er med han er med hvilken trøst.
Den liflige sangen lyder i lokalet. Selv sitter jeg på første rad og
prøver å notere ned noen av inntrykkene fra dette møtet. Men dette er
ikke lett å notere noe som helst i dette spetakkelet. Gulvet hopper opp
og ned av de veldige bevegelsene i møtet. Selv metallstengene på tvers i
taket svinger nå i takt med musikken. Han er med for han har oss
gjenløst. Gitaristen er nå inne i en veldig gitarsolo av det virkelig
gamle slaget. Halleluja-ropene runger mens søstrene svinger seg i
dansen. De fleste tror vel jeg noterer til prekenen, men på Steinberg er
det egentlig unødvendig å ha notater i det hele tatt. Åpner man munnen
så blir man løftet fram av denne positive forsamlingen.
”Folk er så redd for djevelen i disse dager. Men jeg frykter ikke
djevelen, jeg frykter Gud. Djevelen mistet tennene på golgata.” sier
Bjørn. ”Du mister den religiøse fasaden om du kommer inn på disse
møtene”.
Noen innviklede teologiske utlegninger får man ikke servert i Menigheten
Drammen. Her er det bare det gamle og enkle vitnesbyrdet om Jesus som
gjelder. Og disse enkle, liflige og uhøytidlige tonene samler folk.
I ettermøtet strømmer folk fram med alle slags behov. Og at bønnen
virker er det ingen som tviler på i denne forsamlingen. Vennene har
nemlig opplevd mange overnaturlige ting etter de har bedt troens bønn.
Jesus er sannelig i går og i dag den samme. Det tales i tunger, danses,
jubles og synges høyt i ettermøtet.
 De
fem søstrene på kjøkkenet vandrer ut og inn mens de koker kaffe og
forbereder bespisning av de tilreisende. Når Svein Åge reiser seg for å
ta bilde av dem smiler de ekstra, holder rundt hverandre, og gynger fram
og tilbake i takt med musikken. Nok en jubelkveld er over.
Kan det komme noe godt i fra Steinberg?
Kom og se!
|
