|
Jeg har alltid sagt at
om jeg noen gang skulle få sjansen til å komme til USA så skulle jeg
verken besøke Jimmy Swaggart, Benny Hinn eller noen av de store
evangelistene. Nei, jeg ville besøke en liten menighet med noen enkle
sorte mennesker som priste Herren. Forrige uke var plutselig dagen
kommet.
Jeg sto i New York for
første gang. Skyskraperne hang over meg på Manhattan. Jeg hadde en dag i
New York. Det var bare å stå opp kl 07 på morgenen, droppe frokosten og
komme seg ut. Jeg hadde fått noen tips i resepsjonen på hotellet. Bare
et kvartal unna lå Times Square Church hvor inntil 3000 mennesker samler
seg til 3 møter hver søndag. En veldig fin menighet i nydelige lokaler i
hjertet av New York. Flott sang og forkynnelse der, mange blir frelst og
menigheten driver en utstrakt hjelp til narkomane i flere land. Men jeg
ville holde mitt løfte denne morgenen. Jeg ville på et møte med gospel
og sorte brødre og søstere.
Etter å ha sett ground
zero, stedet der de to høye tårnene hadde rast den 11. september, bar
det med undergrunnstoget til Harlem. Det var morgen så det var ikke så
farlig i dette distriktet slik det er om kvelden. Litt forvirret kom jeg
meg ut av toget og opp i gatene i Harlem. Jeg fant raskt lokalet til en
baptistmenighet som bare lå noen kvartaler unna. I dette distriktet er
det veldig mange menigheter som har møte på søndag formiddag.
Hadde menigheten jeg søkte frie møter?
Ville jeg like meg?
Og hva med turistbussen som kjører folk til nettopp denne
kirken?
Ville det bare være overfladisk show?
Jeg forsto med en gang
at dette var stedet for meg. Det var ca. 300 mennesker i en veldig bred
sal med trebenker. Høytalerne var montert bakerst i salen mot
plattformen. Lyden var litt grøtene, men det var fullt trøkk med Hammond
orgel, elgitar og bass. Et stort kor med hvite drakter kom marsjerende
inn. Atmosfæren var til å ta og føle på. Jeg fikk utlevert et program
over hva som skulle skje denne formiddagen. De hadde en liturgi, et
program, men for en frihet det var på dette stedet.
Jeg gråt i over 2 timer. De sang inn til hjerte på meg. Jeg har ikke
følt meg så liten siden jeg ble frelst.
De sang;
"In spite of the
circumstances, in spite of my condition......I will stand, I will
stand....untill you come...."
Det tok helt av. Jeg kjent det
begynte å rykke i hele kroppen.
En dame reise seg:
"We have to serve the
Lord...eeh...Halleluja.eeh...serve him eeeh...halleluja..eeh..
Preach it!!!
Preach it!!!"
Koret med lange kjoler slapp seg løs. En stor neger i salen kommenterte
alt og reiste seg og klappet og ropte med jevne mellomrom.
Turistene på ytre side
hang ikke med. Japanerne på siden av meg så ut som de hadde falt ned fra
månen. De to damene like ved meg som digget musikken falt av lasset. Her
var det Ånden som tok over. Etter en halvtime kom turistbussen igjen og
hentet turistene. Jeg var nærmest alene med de "innfødte" i denne gamle
menigheten fra 1935. De holder fast ved sine tradisjoner, men hvilke
herlige tradisjoner. Den unge damen bak meg søkte seg ut fra benkeraden.
Jeg tenkte at kanskje hun måtte på do eller noe, men da hun kom ut i
midttraden slapp hun følelsene løs. Hun steppet og danset i et voldsomt
tempo. Guds kraft på innsiden måtte ut. Hun måtte gi alt for Herren.
Vaktene passet litt på, men hun gikk rett på benkeraden. Hun skadet seg
ikke, hun danset av full kraft med hendene på ryggen. Menigheten var
med. Dette var godt, dette løfter. "Praise him! Praise him!, Glory!
Glory!".
Misjonsofferet skulle
tas inn. Men det var ikke penger, det var mat. Alle hadde med seg hver
sin pose med hermetikk, kaffe, cola etc. Det ble en hel haug med mat.
Misjonsmarken var ikke langt unna. Den var like utenfor i gatene som bar
navn av Malcolm X, Luther King og andre kjente borgerrettsforkjempere.
De sorte har fått sine rettigheter. Men de fattige i Harlem har det ikke
enkelt. Mange har mistet jobben og det er lite sosiale rettigheter slik
vi kjenner fra Norge. Menigheten skulle nå starte med bønnemøter. Det
var på tide å søke Herren nå. År 2002 ville nok bli et vanskelig år.
Det var
skriftopplesning før prekenen, men det ble ingen preken. Det gikk rett
over i ettermøtet. 2-3 personer gikk fram til forbønn. Jeg satt ned på
benken og følte meg fattig. Plutselig ble jeg omfavnet av to store
armer. Den høye broderen hadde kommet bort til meg. Jeg klemt rundt ham
og gråt. Han trøstet meg:
"Its gonna be alright...alright..eeh....alright...."
Han tok hendene rundt hodet mitt. Jeg var åpen for Herren og begynte å
be.
Han ropte det ut:
"Tell him about it!!!, Tell him about it!!!Tell him about it!!!"
Han dro meg fram til første benk. Jeg knelte ned og de ba for meg. Jeg
fortalte kort i mic'en at jeg var første gang i NY og at jeg "felt the
Spirit today". Alle klemte og hilste på meg etter møtet. Det var en
utrolig varme i fra disse ukjente brødre og søstere.
Jeg måtte
endelig komme igjen. "You
really got something today brother!"
Kollegaene mine forsto at jeg hadde opplevd noe. Jeg hadde vært i
nærheten av Guds Kraft. Det gjør noe med en der inne. Det blir liksom så
mye enklere å vitne. Det går liksom av seg selv. Hvilken Gud vi har.
|
